"Klokt valg" Kommentar i VG 18.mai.

Dette innlegget sto på trykk i VG søndag 18. mai:


"Den siktede 56-åringen i lommemannsaken gjør
klokt i å forklare seg for politiet.
Vi får håpe at han nå legger alle kortene på bordet.
Det vil være til det beste for alle.

56-åringen ser ut til å ha skjønt at han lidelse gjennom
det han har gjort.
(her mangler det ett par ord? Min anm. Burke101)
Ved at han tilstår, kan det som har skjedd bli lettere å
leve med for ofrene.
Enkelte som har vært utsatt for seksuelle overgrep,
kan få en følelse av at det er deres egen skyld.
De kan føle skam over det som skjedde.

Når den siktede tilstår,
betyr det samtidig at han tar på seg skylden.
Det kan forhåpentligvis gjøre at de som har vært utsatt for ham
får det litt lettere.
At de skjønner at det ikke er de som har gjort noe galt.

Selv sier han at han aldri mer skal begå urett mot barn.
En viktig del av den prosessen må være å se virkeligheten i øynene.
Bare på den måten kan ha noe håp om å komme videre i livet.
For å få bukt med de destruktive kreftene inne i seg selv,
er det helt nødvendig at han tar inn over seg hva det faktisk er han har gjort.
Tilståelse er det første viktige skrittet.

Da 56-åringen ble pågrepet, rådet hans daværende forsvarer
Tor Erling Staff han til å ikke forklare seg for politiet.
Etter det vi vet nå, ser det ut til at det rådet var i strid med den siktedes egen vilje.

Med det store omfanget saken har, det er snakk om 157 overgrep
begått over flere år, går det an å skjønne Staff.
Faren for at den siktede 56-åringen skulle ta på seg skylden
også for ting han ikke hadde gjort, var sikkert til stede i tiden rett etter pågripelsen.
Kanskje han opplevde det som en lettelse å bli tatt til slutt.
Det han gjør nå, kan tyde på det.

Lommemann-saken har denne helgen gått over i en ny fase.
Med den siktedes hjelp kan politiet og vi andre håpe å få klarhet i hva som har skjedd.

Det krever mot å tilstå at man har gjort noe galt.
Særlig når det man har gjort kan ha skadet barn.
Det er ikke uvanlig at overgripere går inn i selvfornektelsen.
Noen klamrer seg til den også når fakta ligger på bordet.
Kanskje de ikke tør eller orker å møte de mørke sidene i sin egen personlighet.
Det koster å gjøre det.

56-åringen ser ut til å være i ferd med å tørre.
Til nå har han vært utpekt som lommemann.
I det han forteller sannheten, blir han en mann også."

Frithjof Jacobsen
"Emne: SEDELIGHETSFORBRYTELSER|BARN OG UNGDOM|KOMMENTAR"




BURKE 101:
Kommentaren handler om at Lommemannen endelig "tilstår"sine overgrep, og sier at han aldri mer vil begå urett mot barn.
Jacobsen påpeker, korrekt etter min mening, at dette vil avhjelpe ofrene, og de kan kvitte seg med eventuell skyld og skam de måtte føle.

Videre lesning gir meg følelsen av at Jacobsen har blitt lurt, og sånn som jeg har observert han, dog utenfra, virker ikke han som han er lettlurt.
"56-åringen ser ut til å ha skjønt at han lidelse gjennom det han har gjort."
"Det krever mot å tilstå at man har gjort noe galt."
"56-åringen ser ut til å være i ferd med å tørre. Til nå har han vært utpekt som lommemann.
I det han forteller sannheten, blir han en mann også."

Typisk for mennesker som utfører denne type kriminalitet,
med en sånn grad av råskap og mangel på empati er at de går
igjennom de eksakt samme stadiene etter arrestasjon:
1) Ikke snakk med politiet.
2) Benekt enhver befatning
3) konfrontert med bevis, benekt og kom opp med alternative forklaringer, gjerne det som blir kalt SODDI i USA (Some Other Dude Dit It)
4) i det du skjønner at bevisbyrden er for massiv, tilstå alt, si at du angrer,ikke ønsker å leve, vil ha hjelp, ønsker å ta livet ditt, glad for å ha blitt tatt, jeg er syk o.s.v.(se feks. Wesley Allen Dodd, Donald Chapman + +)

Det som er så "spesielt" er at det er ingen av disse som kommer med noe av dette før de har forgrepet seg på masse barn, og blitt tatt.
Hvis jeg og de aller, aller fleste av oss, hadde våknet en dag og følt at vi måtte tvinge oss til sex med barn, hadde vi tatt livet vårt framfor å skade ett barn.
Hvorfor kommer angeren, innsikten, bønn om hjelp først etter man er tatt?
Hvis man vet at det man gjør er så skadelig og grovt hvorfor fortsetter man da?
Eller er det sånn at en politi må fortelle deg hvor galt det er før de forstår dette?
Neppe.

Jeg tror Lommemannen, som alle andre i slike saker, tilstår nå, ene og alene for sin egen del.
Han ser nå at sannsynligheten for at dommen blir på 21-års forvaring er overhengende og han prøver å skåne seg selv så mye som mulig.
Ofrene, som han aldri ofret en tanke da de gråt og ba han stoppe da han voldtok dem, skal han nå liksom bry seg om?
Dette ser ut for min del som en intelligent mann, med en personlighetsfortyrrelse, som ikke evner eller vil forstå ofrenes lidelse nå ber om hjelp av Thore Langfeldt fra Institutt for klinisk sexologi og terapi. (Denne kanadiske kartleggingen http://www.csom.org/pubs/recidsexof.html
viser 43%, beviste tilbakefall for seksualforbrytere uavhengig om de fikk terapi og behandling eller ikke).

Jeg tror Jacobsen, og de aller fleste andre, har vanskelig for å fatte og forstå disse uhyrlighetene som noen av menneskerasen er i stand til utføre, så vi prøver å forstå dem innenfor en ramme som vi andre lever i.
Derfor tror jeg Jacobsen skriver det han gjør i innlegget over her.
Han ønsker å se han som et menneske, med følelser, for å kunne ha noen sjanse til å forstå hvordan et slikt menneske er skrudd sammen prøver man å se på han som så lik som oss andre som mulig.

Jeg tror Jacobsen blir lurt når han sier at i det Lommemannen forteller sannheten så blir han en mann.
For det første må jeg bare få sagt at ethvert medlem av menneskerasen, og er hankjønn, som ikke beskytter ett barn om det så koster han hans eget liv er ikke en mann, og ferdig med det.

Hvis Lommemannen forteller sannheten er det kun hvis han mener at det kan gagne han. Han levner ikke ofrene en tanke, slik han ikke gjorde det den gangen han voldtok/forgrep seg på dem.
Han bør ikke få forståelse, klapp på skulderen eller kommentarer i VG for at han "forteller sannheten", dette er et monster som forsøker å skaffe seg spillerom og lavere fengseslstraff, ikke en angrende synder.

Hva gjør vi med de som jakter på barn?

Hva gjør vi når en som jakter på barn er identifisert og pågrepet? Fram til nå har vi gitt de latterlig korte fengselstraffer, evt. "behandling", for så å slippe de ut i samfunnet igjen hvor de forgriper seg på nytt.

Kan vi rehabilitere noe som aldri har vært habilt?
Kjemisk kastrering er det flere som roper opp om, og det foregår et prosjekt i Trondheim nå. Hva sier vi ved å mene at kjemisk kastrering er et egnet middel? Vi sier at problemet er sex som har gått for langt, ikke at et overgrep er vold med sex som middel, men at hvis man stopper en mann fra å få ereksjon, vil man stoppe han fra å voldta. Kjemisk kastrering kan reverseres, med svartebørs hormoner man kan få på ethvert vektløfterstudio. Vil vi ha dette som behandlingsform? Skal dette være vår forsikring? Hva gjør vi med kvinnelige overgripere?

Thore Langfeldt mener at folk som forgriper seg på barn, bør og kan behandles. Jeg er fundamentalt uenig. Jeg mener at vi som samfunn, bør frata enhver som jakter på våre barn for sin egen tilfredsstillelse, deres samfunnsprivilegier. De bør dømmes til forvaring, og de må gjerne få varmekabler og utdannelse for min del, så lenge de aldri slipper ut igjen.
De viser en uforholdsmessig høy tilbakefallsprosent, overgrepene eskalerer ofte, og vi som samfunn kan ikke ta risikoen på at et barn til blir utsatt for disse menneskene.

Bør ikke den verste forbrytelse tas mer alvorlig?

11. januar i år ble en 55 år gammel tobarnsfar og mangemillionær pågrepet i Lommemannen-saken. Han kunne blitt tatt tidligere. En 55 år gammel lærer fra Nittedal er tiltalt for en rekke over grep. Han kunne vært tatt tidligere. Et pedofil nettverk, som har drevet på i Norge siden 70-tallet, blir ikke stoppet. Selv om politiet vet hvem de er.
Hvis myndighetene hadde hatt en sentralisert database, hvor bekymringsmeldinger, anmeldelser, dommer og lignende hadde blitt lagt inn, hadde det vært en meget smal sak å sette opp et varsel når flere av disse hadde sammenfalt omkring samme person, samme skole eller lignende.
Dette er en internasjonal trend, samtidig som rettssystemet ikke ser ut å ta dette alvorlig. En gruppevoldtekt i Australia ble betegnet som "barnslig eksperimentering". En sak hvor en 23 år gammel mann forgrep seg på en 11 år gammel jente, sa Montgomery County Dommer, Durke G. Thompson, at "it takes two to tango". En dommer fra Wisconsin omtalte en 5 åring som hadde blitt voldtatt som en "usedvanlig promiskuøs liten dame". Som art så mislykkes vi i å beskytte våre barn, og vi mislykkes totalt i å straffe de som jakter på dem.
Denne mannen er i norsk rett dømt for flere voldtekter og drapsforsøk. Er det noen som tror at han ikke kommer til å gjøre det igjen den dagen han slipper ut? En 16-åring som voldtok ei 7 år gammel jente får 1-ett- års BETINGET fengsel?? En mann fra Romerike er dømt for tredje gang for overgrep mot gutter. Hva lød den siste dommen på? 7 måneder, etter at dommeren har sagt at det er skjerpende at mannen er dømt for tilsvarende før.
Vi klarer ikke å beskytte barna våre mot overgripere etter at de er registrert og identifisert.
Hva er det som skjer?

Møt Dr. Bruce Perry

Bruce D. Perry, barnepsykiater og en mann som virkelig kan helbreder barn. han er en internasjonalt annerkjent autoritet på barn i krise, og er Medisinsk ansvarlig for Barns mentale helse i Alberta. I tillegg er han senior rådgiver på Child Trauma Academy en organisasjon basert i Houston som arbeider med forskning og utdanning innefor misbruk av barn. Dr. Perry har vært konsulent og arbeidet med manhge kjente saker, bl. a. Columbine-tragedien, Oklahoma bombe, og Davidian saken i Waco, Texas.

Han har også skrevet en helt fantastisk bok om behandling av trumatisert barn som heter "The boy who was raised as a dog". enn boken er et must for alle fagfolk som jobber med denne type problematikk, men er skrevet på et nivå som gjør at lekfolk vil ha glede og nytte av denne boken. Fantastisk verdifull for fosterforeldre bl.a.

Intervju med Perry i New Scientist

Kjøp den på Amazon.

De seksuelle ”rovdyrene” kan ikke reddes.

I henhold til forslaget om kjemisk kastrering av seksual forbrytere, har jeg tatt kontakt med forfatteren og advokaten Andrew Vachss for og få tillatelse til og oversette hans artikkel fra The New York Times.

Denne artikkelen og mange flere er og finne på www.vachss.com.

Wesley Allen Dodds dødsstraff var berammet til kl. 00.01 om morgenen den 5. Januar 1993. Straffen skulle fullbyrdes ved henging i regi av Washingon State Penitentiary i Walla Walla. Dodd var dømt til døden for særdeles bestialske torturdrap på tre unge gutter, og hadde motsatt seg alle muligheter til å anke. Han hadde ikke slitt ut sine juridiske hjelpemidler, men han hadde da, og har ennå slitt ut samfunnets forsøk på ”rehabilitering”.

En kronisk, kalkulerende seksualsadist som Dodd, uttalte ifølge en rettsprotokoll: ”Hvis jeg rømmer, så lover jeg at jeg kommer til å voldta og drepe igjen, og jeg kommer til å nyte hvert sekund”.

Dodds trussel krever en reaksjon fordi vi vet at han ikke er unik. Det finnes utvilsomt udyr som lever iblant oss. Spørsmålet er hva vi gjør med dem i det de blir kjent for oss.

Dødsstraff er ikke en reaksjon. Dødsstraff som den fungerer i dag er forutinntatt mot rase og inntekt, og er en umenneskelig langvarig prosess, som gir lite igjen i forhold til de enorme økonomiske og moralske kostnader. Selv om den er effektiv - - morderen vil ikke drepe igjen—så er den begrenset til mordere; dødsstraff vil ikke beskytte oss mot voldtektsforbrytere, eller mennesker som forgriper seg på barn, som så og si er garantert løslatelse, og som nesten 100% sikkert vil forgripe seg igjen..

Hvis vi ikke har til hensikt og ta livet av seksualforbrytere, ligger håpet vårt da i å drepe deres destruktive impulser? Dodd og andre av hans slag er sosiopater. De er karakterisert ved en fundamental mangel på empati. Alle barn er født som reinspikka egoister. De oppfatter sine egne behov og utelukker alle andres. Bare gjennom sosialisering lærer de at noen former for tilfredsstillelse må utsettes, og andre vil bli nektet. Når et barns utvikling er ufullstendig eller pervertert – og misbruk av barn er den mest framtredende årsak til dette—har han eller henne en tendens til å ikke utvikle empati. Det mangler et ”chip” en ”chip” som ikke bare kan settes inn i hjernen igjen etter at personligheten er ferdig utformet.

Selv om hendelser i barndommen kan være drivende, behøver de ikke være tvingende. Til syvende og sist, er ondskap et spørsmål om valg. En sosiopat kan lære seg å projisere et ferniss av sivilisasjon—for overgripere er dette en del av kamuflasjen—men de vil alltid mangle evnen til å føle noe annen smerte enn deres egen i jakten på selvtilfredsstillelse. Ikke alle sosiopater bruker seksualisert vold. For noen kan utløpet være økonomisk og finansiell svindel. Men de som har blod og smerte som stimuli, handler like effektivt og til en forferdelig og uakseptabel kostnad.

Noen av disse ”rovdyrene” kan avskrekkes. Ingen kan bli rehabilitert. Man kan ikke rehabilitere noe som aldri har fungert. Selve konseptet omkring terapi under tvang, er en selvmotsigelse; suksessfull, psykiatrisk terapi/behandling krever deltagelse, ikke bare mottagelse. Det som gjør seksuelle rovdyr så vanskelig å behandle er, som Dodd så oppriktig erkjente, de liker det de gjør og de har til hensikt å fortsette med og gjøre det.

Besettelsen til disse ”rovdyrene” blir eksemplifisert i tilfellet Donald Chapman, en voldtektsforbryter fra New Jersey som ble løslatt i november 1992 etter og ha sonet 12 år, maksimumsstraffen for hans forbrytelse. Han gjennomgikk kontinuerlig terapi i fengselet, og var fullstendig uaffektert av det. Han lover å fortsatt angripe kvinner—en trussel som reflekterer hans totale absorpsjon av seksuell tortur. Han sitter nå i sitt hjem i Wyckoff, New Jersey, med 24 timers politivakt, som en følge av denne trusselen.

En studie fra Minnesota av 767 voldtektsforbrytere og pedofile overgripere fra 1992, viser at de som fullførte den psykologiske behandlingen, ble oftere arrestert på nytt enn de som ikke hadde fått behandling i det hele tatt. En kanadisk kartlegging som fulgte løslatte pedofile overgripere i 20 år, avslørte en tilbakefallsprosent på 43%, uavhengig av terapiform. Forskjellen mellom de som ”bare” ble fengslet og de som gjennomgikk en total ”terapi-pakke”, ser ut til og være statistisk ubetydelig. Undersøkelsen viser samtidig at jo grovere, og mer sadistisk overgrepet var, jo større er sjansen for repetisjon.

En annen faktor som kommer i veien for rehabilitering, er overgriperens behov for å søke høyere og større stimulering. Det er ingen betraktelig avtagning av deres lyster over tid: seksualforbrytere vokser ikke av seg sin atferd. Derfor, selv om de mest sadistiske overgriperne ikke blir arrestert for drap først, kan de fort prøve å drepe noen i fremtiden.

Så hva med tradisjonelle selvhjelps program? Bør vi sette inn resursser på å heve selvtilliten deres? I USA får fengslede ”rovdyr” av dette kaliberet får mer fan-post en rockestjerner. De blir behandlet som kongelige av media, studert av engasjerte sosiologer, hvert eneste ord og setning de ytrer blir verdsatt og sett på som dyp. Maleriene deres er samlingsobjekter, poesien blir utgitt. Samlekort som hyller deres blodige reise blant oss.

Jeg (Andrew Vachss) mottok nylig et brev fra en ung dame som utbrøt at etter en lengre tid med brevveksling, hadde fått ”besøksrettigheter” hos Dodd og , som en følge av dette, dukket opp på ”Sally Jessy Raphael” (amerikansk talk-show) ”på grunn av mitt forhold” til ’Wes,’ som hun tror er ’oppriktig’.” Det gjør jeg også. Vi er bare uenige om formålet med hans oppriktighet.

Disse ”rovdyrene” er allerede narsissistiske: de ler bak sine masker av våre forsøk på å forstå og rehabilitere de. Vi har fortjent deres forakt gjennom vår tro på at de kan forandres, og at de kan rehabiliteres—gjennom vår forveksling av ”gal” med ”farlig”, og ”syk” med ”kvalmende”.

Hvis vi ikke har til hensikt å henrette seksual -”rovdyrene”, og det ikke finnes behandling, hva er da vår siste forsvarslinje? Staten Washington har en såkalt ”sexual predator law”, en lov som tillater fengsling på ubestemt tid av seksualforbrytere som er betraktet som farlige hvis løslatt. Kritikere av loven mener at psykiatrien har vært en pådriver I sin utilstrekkelighet. Andre mener at det ligger konstitusjonelle betenkeligheter i å fengsle folk på grunnlag av fremtidig adferd.

I den siste tiden har det vært en del diskusjoner omkring frivillig kastrasjon (kjemisk). Et sånt ”middel” fornekter virkeligheten. Seksualisert vold er ikke sex som har gått for langt, det er vold med sex som våpen. Sinne, sadisme og lysten til å kontrollere og fornedre andre er faktorer som driver dem. Kjemisk kastrasjon kan reverseres med svartebørshormoner, og sexdrap har blitt utført av fysisk kastrerte voldtektsforbrytere. Folk har blitt voldtatt med både flasker og kosteskaft. Og hvordan kastrerer du kvinnelige overgripere?

Vårt tiltak mot seksualforbrytere må balansere utstrekningen og intensiteten av den mulige adferd med sannsynligheten av hendelser. En tidligere innsatt som blotter seg på en t-bane er kanskje en risk vi er villig til og ta. En tidligere innsatt med selv den minste sannsynlighet for seksuell tortur og drap er ikke det. Den type vold er som en stein som blir sluppet ned i et rolig vann—de konsentriske sirklene spres selv etter at steinen har sunket. Flere og flere ofre vil bli påvirket/angrepet.

Når det kommer til seksualisert vold, vil summen av vår sosiale og psykiatriske kunnskaper bli dette: atferd er sannheten.

Kroniske seksuelle ”rovdyr” har gått igjennom et osmotisk membran. De kan ikke snu og gå tilbake til den andre siden—vår side. Og det vil de heller ikke. Hvis vi ikke henretter eller løslater dem, har vi bare ett valg igjen: å kalle de for udyr og isolere dem.

Når det kommer til den seksuelle sadisten, så vil ikke psykiatriske diagnoser hjelpe oss. Pasifisering utsetter oss for fare. Rehabilitering er en vits.

Jeg (Andrew Vachss) har snakket med mange av disse ”rovdyrene” opp igjennom årene. De uttrykker alltid forbløffelse over at vi ikke jakter på dem. Og det faktum at når vi tar dem, slipper vi de ut igjen.. Vår holdning er en bevisst forstyrrelse av Darwinismen—en trussel mot vår egen art.

Et ordentlig eksperiment produserer svar. Eksperimenter med seksuelle sadister har bare produsert ofre. Washington States ”sexual predator law” vil nok bli utfordret, utspurt og gransket, i flere rettssaler og det kan nok ta flere år før konstitusjonelle og kriminologiske kriterier er etablert, slik at vi kan fengsle en forbryter lenger enn utmålt straff.

Kanskje livstidsdommer uten sjanse for benådning ved spesielle sexforbrytelser vil være et mer ærlig og direkte svar. Uansett, så er det denne type lover som gir oss det eneste halmstrå av håp mot en epidemi av seksualisert vold som truer med og forurense vårt samfunn hinsides muligheten av rehabilitering.

"Experts like Fred Berlin, founder of the Sexual Disorders Clinic at Johns Hopkins University, noted that molesters may have a recidivism rate as high as 65%."

www.protect.org. En knallhard lobbygruppe for barn

PROTECT er en amerikansk, nasjonal pro-barn, anti-kriminalitet medlemsorganisasjon. Organisajonen er tuftet på overbevisningen om at det første og mest viktige forpliktelsen vi har som foreldre, borgere og mennesker, er å beskyte barn fra fare. vi har forpliktet oss til å bygge en mektig, upartisk styrke for å beskytte barn fra misbruk, utnyttelse og forsømmelse. Vi tror at dette må gjøres gjennom et "en enkelt sak om gangen" fokus, en meningsfull hovedagenda og utnyttelse av virkningsfulle politiske strategier.
En av Protetcs første store seiere var å få igjennom Circle of Trust loven, som lukket et smutthull i loven som ga mildere straff for overgripere hvis de var i slekt med offeret. Logikken her, er at dette var en gammel lov som ble opprettet for å unngå innavl, men som aldri har blitt fjernet.
gjør noe for barns sikkerhet du også. Støtt Protect.

Nettverk av barnemisbrukere blir ikke stoppet.

I går viste NRK Brennpunkt en dokumentar om et nettverk av "menn" som kjenner hverandre, samarbeider, bytter ofre og reiser jorden rundt for å forgripe seg på barn. De begynte sannsynligvis på 70-tallet og har drevet med dette siden. Kun et fåtall har fått dommer mot seg, og sånn som lovgivningen på dette området fungerer i Norge, slipper man ut igjen etter endt straff og kan fortsette ufortrødent.
Hovedpoenget til dokumentaren var at politi og myndigheter ikke har lagt seg i selen og tatt hele gjengen på grunn av at ofrene er lavt prioritert og de ikke har midler til denne større operasjonen. Noe som da grovt oversatt betyr at de ikke har penger til å stoppe "menn" som voldtar barn. Kanskje sjokkerende for noen, men vi trenger ikke å se lenger tilbake enn til saken om "Lommemannen" for å se at politiet faktisk ikke samarbeider godt på tvers av distriktene, og ikke prioritere slike saker høyt.
Det virker som om politiet mangler en sentral database for å registrere slike forbrytelser som kan sette etterforskerne på sporet av en serieforbryter. Hvis en forbryter sprer forbrytelsene over flere politidistrikter vil ikke nødvendigvis dette oppdages, noe "lommemannen" skjønte.
Når våre barns sikkerhet ikke prioriteres, og de som jakter på dem ikke mister sine samfunnsmessige privilegier, er det noe riv ruskende galt med oss som rase. Forsøker du å ta avkommet til ett dyr, vil dyret ta deg eller dø mens det prøver, mens vi som er på toppen av næringskjeden, hvis vi klarer å ta en overgriper, gir korte fengselsstraffer, "behandling" og slipper vedkommende ut igjen i samfunnet.

Er det sånn vi vil ha det?