De seksuelle ”rovdyrene” kan ikke reddes.

I henhold til forslaget om kjemisk kastrering av seksual forbrytere, har jeg tatt kontakt med forfatteren og advokaten Andrew Vachss for og få tillatelse til og oversette hans artikkel fra The New York Times.

Denne artikkelen og mange flere er og finne på www.vachss.com.

Wesley Allen Dodds dødsstraff var berammet til kl. 00.01 om morgenen den 5. Januar 1993. Straffen skulle fullbyrdes ved henging i regi av Washingon State Penitentiary i Walla Walla. Dodd var dømt til døden for særdeles bestialske torturdrap på tre unge gutter, og hadde motsatt seg alle muligheter til å anke. Han hadde ikke slitt ut sine juridiske hjelpemidler, men han hadde da, og har ennå slitt ut samfunnets forsøk på ”rehabilitering”.

En kronisk, kalkulerende seksualsadist som Dodd, uttalte ifølge en rettsprotokoll: ”Hvis jeg rømmer, så lover jeg at jeg kommer til å voldta og drepe igjen, og jeg kommer til å nyte hvert sekund”.

Dodds trussel krever en reaksjon fordi vi vet at han ikke er unik. Det finnes utvilsomt udyr som lever iblant oss. Spørsmålet er hva vi gjør med dem i det de blir kjent for oss.

Dødsstraff er ikke en reaksjon. Dødsstraff som den fungerer i dag er forutinntatt mot rase og inntekt, og er en umenneskelig langvarig prosess, som gir lite igjen i forhold til de enorme økonomiske og moralske kostnader. Selv om den er effektiv - - morderen vil ikke drepe igjen—så er den begrenset til mordere; dødsstraff vil ikke beskytte oss mot voldtektsforbrytere, eller mennesker som forgriper seg på barn, som så og si er garantert løslatelse, og som nesten 100% sikkert vil forgripe seg igjen..

Hvis vi ikke har til hensikt og ta livet av seksualforbrytere, ligger håpet vårt da i å drepe deres destruktive impulser? Dodd og andre av hans slag er sosiopater. De er karakterisert ved en fundamental mangel på empati. Alle barn er født som reinspikka egoister. De oppfatter sine egne behov og utelukker alle andres. Bare gjennom sosialisering lærer de at noen former for tilfredsstillelse må utsettes, og andre vil bli nektet. Når et barns utvikling er ufullstendig eller pervertert – og misbruk av barn er den mest framtredende årsak til dette—har han eller henne en tendens til å ikke utvikle empati. Det mangler et ”chip” en ”chip” som ikke bare kan settes inn i hjernen igjen etter at personligheten er ferdig utformet.

Selv om hendelser i barndommen kan være drivende, behøver de ikke være tvingende. Til syvende og sist, er ondskap et spørsmål om valg. En sosiopat kan lære seg å projisere et ferniss av sivilisasjon—for overgripere er dette en del av kamuflasjen—men de vil alltid mangle evnen til å føle noe annen smerte enn deres egen i jakten på selvtilfredsstillelse. Ikke alle sosiopater bruker seksualisert vold. For noen kan utløpet være økonomisk og finansiell svindel. Men de som har blod og smerte som stimuli, handler like effektivt og til en forferdelig og uakseptabel kostnad.

Noen av disse ”rovdyrene” kan avskrekkes. Ingen kan bli rehabilitert. Man kan ikke rehabilitere noe som aldri har fungert. Selve konseptet omkring terapi under tvang, er en selvmotsigelse; suksessfull, psykiatrisk terapi/behandling krever deltagelse, ikke bare mottagelse. Det som gjør seksuelle rovdyr så vanskelig å behandle er, som Dodd så oppriktig erkjente, de liker det de gjør og de har til hensikt å fortsette med og gjøre det.

Besettelsen til disse ”rovdyrene” blir eksemplifisert i tilfellet Donald Chapman, en voldtektsforbryter fra New Jersey som ble løslatt i november 1992 etter og ha sonet 12 år, maksimumsstraffen for hans forbrytelse. Han gjennomgikk kontinuerlig terapi i fengselet, og var fullstendig uaffektert av det. Han lover å fortsatt angripe kvinner—en trussel som reflekterer hans totale absorpsjon av seksuell tortur. Han sitter nå i sitt hjem i Wyckoff, New Jersey, med 24 timers politivakt, som en følge av denne trusselen.

En studie fra Minnesota av 767 voldtektsforbrytere og pedofile overgripere fra 1992, viser at de som fullførte den psykologiske behandlingen, ble oftere arrestert på nytt enn de som ikke hadde fått behandling i det hele tatt. En kanadisk kartlegging som fulgte løslatte pedofile overgripere i 20 år, avslørte en tilbakefallsprosent på 43%, uavhengig av terapiform. Forskjellen mellom de som ”bare” ble fengslet og de som gjennomgikk en total ”terapi-pakke”, ser ut til og være statistisk ubetydelig. Undersøkelsen viser samtidig at jo grovere, og mer sadistisk overgrepet var, jo større er sjansen for repetisjon.

En annen faktor som kommer i veien for rehabilitering, er overgriperens behov for å søke høyere og større stimulering. Det er ingen betraktelig avtagning av deres lyster over tid: seksualforbrytere vokser ikke av seg sin atferd. Derfor, selv om de mest sadistiske overgriperne ikke blir arrestert for drap først, kan de fort prøve å drepe noen i fremtiden.

Så hva med tradisjonelle selvhjelps program? Bør vi sette inn resursser på å heve selvtilliten deres? I USA får fengslede ”rovdyr” av dette kaliberet får mer fan-post en rockestjerner. De blir behandlet som kongelige av media, studert av engasjerte sosiologer, hvert eneste ord og setning de ytrer blir verdsatt og sett på som dyp. Maleriene deres er samlingsobjekter, poesien blir utgitt. Samlekort som hyller deres blodige reise blant oss.

Jeg (Andrew Vachss) mottok nylig et brev fra en ung dame som utbrøt at etter en lengre tid med brevveksling, hadde fått ”besøksrettigheter” hos Dodd og , som en følge av dette, dukket opp på ”Sally Jessy Raphael” (amerikansk talk-show) ”på grunn av mitt forhold” til ’Wes,’ som hun tror er ’oppriktig’.” Det gjør jeg også. Vi er bare uenige om formålet med hans oppriktighet.

Disse ”rovdyrene” er allerede narsissistiske: de ler bak sine masker av våre forsøk på å forstå og rehabilitere de. Vi har fortjent deres forakt gjennom vår tro på at de kan forandres, og at de kan rehabiliteres—gjennom vår forveksling av ”gal” med ”farlig”, og ”syk” med ”kvalmende”.

Hvis vi ikke har til hensikt å henrette seksual -”rovdyrene”, og det ikke finnes behandling, hva er da vår siste forsvarslinje? Staten Washington har en såkalt ”sexual predator law”, en lov som tillater fengsling på ubestemt tid av seksualforbrytere som er betraktet som farlige hvis løslatt. Kritikere av loven mener at psykiatrien har vært en pådriver I sin utilstrekkelighet. Andre mener at det ligger konstitusjonelle betenkeligheter i å fengsle folk på grunnlag av fremtidig adferd.

I den siste tiden har det vært en del diskusjoner omkring frivillig kastrasjon (kjemisk). Et sånt ”middel” fornekter virkeligheten. Seksualisert vold er ikke sex som har gått for langt, det er vold med sex som våpen. Sinne, sadisme og lysten til å kontrollere og fornedre andre er faktorer som driver dem. Kjemisk kastrasjon kan reverseres med svartebørshormoner, og sexdrap har blitt utført av fysisk kastrerte voldtektsforbrytere. Folk har blitt voldtatt med både flasker og kosteskaft. Og hvordan kastrerer du kvinnelige overgripere?

Vårt tiltak mot seksualforbrytere må balansere utstrekningen og intensiteten av den mulige adferd med sannsynligheten av hendelser. En tidligere innsatt som blotter seg på en t-bane er kanskje en risk vi er villig til og ta. En tidligere innsatt med selv den minste sannsynlighet for seksuell tortur og drap er ikke det. Den type vold er som en stein som blir sluppet ned i et rolig vann—de konsentriske sirklene spres selv etter at steinen har sunket. Flere og flere ofre vil bli påvirket/angrepet.

Når det kommer til seksualisert vold, vil summen av vår sosiale og psykiatriske kunnskaper bli dette: atferd er sannheten.

Kroniske seksuelle ”rovdyr” har gått igjennom et osmotisk membran. De kan ikke snu og gå tilbake til den andre siden—vår side. Og det vil de heller ikke. Hvis vi ikke henretter eller løslater dem, har vi bare ett valg igjen: å kalle de for udyr og isolere dem.

Når det kommer til den seksuelle sadisten, så vil ikke psykiatriske diagnoser hjelpe oss. Pasifisering utsetter oss for fare. Rehabilitering er en vits.

Jeg (Andrew Vachss) har snakket med mange av disse ”rovdyrene” opp igjennom årene. De uttrykker alltid forbløffelse over at vi ikke jakter på dem. Og det faktum at når vi tar dem, slipper vi de ut igjen.. Vår holdning er en bevisst forstyrrelse av Darwinismen—en trussel mot vår egen art.

Et ordentlig eksperiment produserer svar. Eksperimenter med seksuelle sadister har bare produsert ofre. Washington States ”sexual predator law” vil nok bli utfordret, utspurt og gransket, i flere rettssaler og det kan nok ta flere år før konstitusjonelle og kriminologiske kriterier er etablert, slik at vi kan fengsle en forbryter lenger enn utmålt straff.

Kanskje livstidsdommer uten sjanse for benådning ved spesielle sexforbrytelser vil være et mer ærlig og direkte svar. Uansett, så er det denne type lover som gir oss det eneste halmstrå av håp mot en epidemi av seksualisert vold som truer med og forurense vårt samfunn hinsides muligheten av rehabilitering.

"Experts like Fred Berlin, founder of the Sexual Disorders Clinic at Johns Hopkins University, noted that molesters may have a recidivism rate as high as 65%."