Et intervju med Andrew Vachss

En leiesoldat for barn. Et intervju med Andrew Vachss

Intervjuet av Tom McPheeters og Ellen Becker

Først publisert i Journal For Living, Nr. 21, 2000.

Andrew Vachss kombinerer en evne for dramatikk med en urokkelig lidenskap for barn på ”kanten”. Han er både en aktivist og en billedstormer, og utfordrer samfunnet til å gjøre noe med problemer som kan være åpenlyse, men som fortsatt er ignorert. Som advokat begrenser han sin praksis (og inntekt) til å representere mishandlede barn . Som forfatter, produserer han mørke romaner som utforsker dypet innen menneskelig adferd. Disse romanene tillater Vachss til å utforske noen av temaene som møter barn i en moderne, mediastyrt kultur på en fengslende og ofte grotesk måte.

Tom McPheeters: Hva er det du gjør? Og jeg tror kanskje at vi må dele det inn i hva du gjør som advokat og hva du gjør som forfatter.

Andrew Vachss: Hva jeg gjør som forfatter er en organisk forlengelse av hva jeg gjør som advokat, så det er egentlig ingen stor atskillelse. Så, veldig kort, jeg har vært en føderal etterforsker innen seksuelt overførbare sykdommer, jeg var saksbehandler i det beryktede sosialvesenet i New York, jeg var på bakkeplan under de sinnssyke folkemordene som historien referer til som Biafra, nå kalt Nigeria,. Jeg drev et senter som skulle hjelpe tidligere innsatte tilbake til samfunnet, jeg ledet en arbeider organisasjon, jeg drev et senter som hjalp urbane innflyttere i Chicago, og jeg drev et maksimum sikkerhets fengsel for voldelige ungdommer. Alt dette før jeg nærmet meg jus studiet. Så min bakgrunn kommer ikke fra å være advokat. Jeg ble advokat for å representere en spesiell del av befolkningen , nemlig barn. Og det er det jeg har gjort siden.

Tom: På en måte høres det ut som din varierte bakgrunn var en forberedelse til det du gjør nå.

Andrew: Karrieren min før jeg ble advokat var det som overbeviste meg om at jeg trengte å bli en.

Tom: Hva slags ting så du som overbeviste deg om at det var dette du måtte gjøre?

Andrew: Det var ikke hva jeg så; det var hva jeg opplevde. Fordi det jeg så ikke tåler å gjenfortelles; enhver som ikke er døv og blind har noe innsikt i den vanskelige situasjonen som barna i dette landet har. Men det jeg opplevde var følelsen av min egen maktesløshet, fordi å bli sparket eller suspendert eller straffet på en eller annen måte var helt normalt i min arbeidskarriere. Og jeg klarte ikke å forandre noe, når mesteparten av min energi ble brukt på å krangle med mine arbeidsgivere. Jeg ble advokat for å direkte kunne forandre ting på en måte jeg ikke kunne som noens ansatt.

Tom: Du bruker terminologien rovdyr på mennesker som mishandler barn.

Andrew: Nei, jeg bruker den termen for å beskrive visse typer av mennesker som mishandler barn. Egentlig barnemishandling er i tre tydelige kategorier, hvor bare to er annerkjent av såkalte hjelpende yrker (barnevern, sosionomer, sosialtjenesten. Min anmerkning. Burke101). Den første er, av mangel på et bedre ord, utilstrekkelige. De vet rett og slett ikke hvordan man er en forelder. Den andre kategorien er mennesker som er gale, paranoid schizofrene -folk som hyler på månen, som har vrangforestillinger. Disse har en minimal fordel , men kun det at psykiatrien har et svar til deres problemer. Til hit, er disse kategoriene annerkjent av de hjelpende yrker. Men den tredje kategorien er mennesker som er onde - mennesker som skader barn for deres egen nytelse og/eller profitt. Og en dollar brukt på rehabilitering av et sånt menneske er en dollar bortkastet, etter min erfaring.

Tom: Hva har du lært av disse rovdyrene som setter de utenfor alle oss andre ufullkomne foreldre?

Andrew: Vel, nå må du huske at dette ikke er en film hvor seriemorderne er sett på som kule. Og dette er heller ikke Lifetime kanalen hvor alle sosiopater er sjarmerende og intelligente. Det som setter rovdyr utenfor resten av oss i det virkelige liv, er en dyp og total mangel på empati. De føler kun sin egen smerte, og responderer kun på deres egne behov og de er ubeheftet av moral og etikk. Det er absolutt mulig å være sosiopat uten å jakte på barn. Det er når individets forståelse av behov eller tilfredsstillelse er grunnlagt på misbruk av barn man vil se disse rovdyrene som mishandler barn.

Tom: I en av dine romaner lager du en sterk forbindelse mellom informasjon og makt. Og i din advokatpraksis gjør du et poeng av å ta saker du kan etterforske selv. Så, jeg lurer på denne informasjon-som-makt modellen.

Andrew: Det jeg egentlig prøver å gjøre er å ta fra folk illusjonen om at kunnskap er makt. Det å vite hvordan man kommer seg til Detroit er ikke det samme som å ha pengene til billetten, og altfor ofte tilber vi ideen om kunnskap. Jeg prøver mer å bemyndige mennesker mot forandring enn rett og slett gi dem informasjonen.

Tom: Men, i dynamikken mellom et barn og en voksen, spesielt når den voksne har en spesiell rolle i barnets liv som forelder, eller lærer eller hva som helst, der har du en maktsituasjon.

Andrew: Ja visst. All misbruk, er misbruk av makt. Et barn som er i en situasjon hvor det blir misbrukt, og har ingen andre rammer eller referanse annet enn den situasjonen, er mer sannsynlig til å tro at den situasjonen er typisk. En av de tingene som alltid sjokkerer barn jeg jobber med er å lære at det finnes andre barn som ikke blir behandlet på den måten. Kunnskap/Makt forbindelsen kommer hvis de kan skaffe seg kunnskapen, fakta om deres situasjon, før de som faktisk vil gripe inn. Det er veldig sterkt. Hvis de ikke kan det, så er den kunnskapen til ingen nytte for de. Da er det er bare kilden til deres egen smerte.

Tom: Så spørsmålet er i mange saker, hvordan kan vi, som voksne, hjelpe dem og skaffe seg den informasjonen til noen som kan ha nytte den?

Andrew: Jeg synes det er et godt spørsmål og vi har ikke lykkes med å gjøre det. Det er jo ingen rasjonell person som tror at hvis noen ringer Barnevernet så vil de få en godt utdannet, veltrenet profesjonell med en fornuftig mengde saker til å hurtig undersøke og treffe en logisk konklusjon. Men frem til vi har disse tingene, vet jeg ikke hva dette med å oppfordre barn til å rapportere misbruk, gjør.

Oppskriften for et monster er faktisk ganske enkel: du tar et lite menneske og omringer han eller henne med menneskene som har blitt utpekt til å være beskytterne til å mishandle barnet. Du sørger for at barnets gråt blir hørt av den større forelderen, Myndighetene, og du får den myndigheten til å klappe misbrukerne på hodet, gi sin godkjennelse, for så snu seg på hælen og gå sin vei. Nå har en skapt et barn som vil tro at alt det kan stole på er seg selv. At alt det bør stole på er seg selv for, tross alt, hvem brydde seg om det?

Tom: Så en løsning da er et mere effektivt lovsystem?

Andrew: Nei, jeg tror ikke det er så mye lovsystemet. Jeg tror det er et mer effektivt etterforsknings-system. Vi har det bare ikke. Menneskene vi har utnevnt til å gå ut der og finne sannheten for oss er dårlig utstyrt. De er for dårlig trent, får for dårlig oppfølging, er underbemannet, får absolutt for lite respekt. Vi forventer at de skal gå alene til steder hvor politiet ikke tør gå uten støtte, vi forventer at de skal samtidig beskytte et offer og rehabilitere en gjerningsmann innefor en og samme husstand. Vi har satt opp en umulig konstruksjon, og så vrir vi hendene våre og sier ” Jøss, jeg forstår ikke hvorfor dette ikke virker”.

Tom: Så, hvilke beskjeder burde vi, som voksne som ikke er sosialarbeidere, lytte etter fra barn som er i vansker?

Andrew: At de er desperate. At de ikke får hjelp, at vi vet konsekvensen av å ikke hjelpe dem og likevel fortsetter. Vi trenger ikke mer informasjon. Her er problemet: det er en fullstendig mangel på fokus blant de menneskene som sier de bryr seg om barn. En total mangel på fokus. Mennesker som er bekymret over barna er bekymret over alt mulig annet på denne planeten. Fokuset synes å være tilgjengelig for mennesker som elsker våpen, det synes tilgjengelig for mennesker som vil nekte kvinner retten til abort. Enhver politiker har følgende memorert: ”Barn stemmer ikke.” Så alt du trenger å gjøre er å hykle respekt for barn, og ingen kommer til å presse deg.

Tom: Finnes det mennesker du vil betegne som helter som du har møtt eller jobbet for?

Andrew: Jeg kjenner ingenting annet enn helter. Jeg husker en dame som adopterte et barn som jeg representerte. Han hadde blitt voldtatt av en person med AIDS. Dette barnet var døende av AIDS. Denne kvinnen adopterte dette barnet vel vitende at barnet var døende, men bestemt på at barnet skulle dø elsket. Jeg vet ikke om en større heltedåd enn det. Jeg ser sånne ting hver dag. Men når det gjelder media, når det gjelder noe som skal forandre vårt sosialvesen, så ser jeg ikke det i det hele tatt.

Tom: Du har sagt at sinne ikke bare er nyttig når det gjelder å komme seg etter overgrep, men det burde også være en del av forholdet mellom misbrukeren og den misbrukte.

Andrew: Jeg tror det er en følelse du må slippe inn. Jeg synes at disse trøtte talk-showene som preker om ”du må tilgi for å hele” tar stemmeretten fra så mange mennesker som er sinte på grunn av det som skjedde med dem. De blir fortalt at de må tilgi eller glemme for å kunne gå videre. Jeg synes ikke at man skal bli oppslukt av det, men jeg tror at sinne er det som har motivert mennesker til å forandre systemer helt siden systemer har blitt forandret.

Tom: Helten i dine romaner, Burke, har et ganske tydelig syn på verden omkring ham. I romanen jeg leser nå, Safe House, sorterer han ut hvem han kan stole på og ikke utenfor hans egen veldig lukkede sirkel. Hvem er Burke?

Andrew: Prototypen på et misbrukt barn. Hyper-vaktsom, mistroisk, veldig sterkt knyttet til hans egenvalgte familie. Han tror ikke at myndigheter eller samfunnet bryr seg om ham i det hele tatt, eller vil beskytte han på noen måte. Hans mål er å overleve- ikke å trives, ikke å oppnå, ikke å erverve- bare komme seg gjennom, å våkne opp hver dag utenfor fengsel, i live.

Tom: Og det er mange barn der ute som er som Burke?

Andrew: Fra den mailen jeg får: Absolutt. Folk har fantasier om en stillehavsøy hvor ingen barn blir misbrukt, men alle steder jeg har studert, alle steder som har blitt undersøkt, eksisterer det en eller annen form av barnemisbruk. Den boka du refererer til har forresten blitt oversatt til 25 språk .

Tom: Vi har en skole som en del av vårt samfunn. Vi har barn som kommer til skolen fra alle mulige omgivelser, og noen av dem har det ødelagte synet på verden som passer ganske bra på den du beskriver. Hvordan skal et samfunn trekke til seg disse barna, de menneskene som har dette inntrykket av verden, denne motviljen mot å slippe ukjente inn, mot å stole på noen?

Andrew: Barn forandrer gjerne sitt syn på verden når de er i samfunn. Jeg drev et maksimum sikkerhets fengsel, og når vi tok over var kulturen ”might makes right” (Makt bestemmer) og alle tilpasset seg denne kulturen. Etterhvert som vi klarte å forandre kulturen, forandret tilpasningen seg tilsvarende. Isteden for å si til et barn ” Vel, du er ikke berettiget til dine følelser eller analyser” erkjenner en at de følelsene og analyser er korrekt når det gjelder det barnets situasjon, men beviser at den situasjonen ikke er universell.

Ellen Becker: Så det du sier er at du forandret mennesker liv i dette fengselet?

Andrew: Jeg tror at vi hadde en større sjanse å forandre liv inne i et fengsel enn i et åpent miljø, fordi vi virkelig kunne kontrollere miljøet. Vi kunne faktisk si til en innsatt som bar kniv at ”du behøver ikke å bære den kniven her inne fordi ingen kommer til å angripe deg seksuelt i denne institusjonen. Ikke fordi vi har regler mot det, men fordi vi har styrken – vi kan, vi vil og vi er klare til å bruke vold for å beskytte deg.”

Jeg tror ikke at vi forandret så mange, som vi ga folk muligheten til å forandre seg. Og etterhvert samfunn kan gjøre det.

Ellen: Og visste du at når du tok over den jobben at det var det du kom til å gjøre?

Andrew: Vel, jeg visste at det var det jeg kom til å prøve på; jeg visste ikke hvorvidt jeg kom til å lykkes. Det er den eneste grunnen til at jeg tok jobben. Faktisk, omtrent ¾ av de ansatte var tidligere innsatte, og omtrent halvparten av de hadde sonet på dette stedet. Jeg sa til dem, at hvis du virkelig vil ta igjen, hvis du virkelig vil ha hevn, så dreier ikke det seg om å slå en samfunnsborger i hodet med et brekkjern, det dreier seg om å drive det stedet her som det skulle vært drevet fra begynnelsen. Og mange av dem kjøpte det.

Tom: La oss snakke om den økende volden fra barn mot barn – skyteepisoder på skoler og lignende.

Andrew: Når en snakker om skoler, så snakker en om en kultur. Når en snakker om en kultur, så snakker en om et samfunn. Hvis det er et samfunn som tolererer eller respekterer mobbing, så vil en få en slags eksplosiv adferd. For å lage en bombe, produserer en et trykk som overgår beholderens evne. Det er alt som trengs.

Tom: Og det er det som skjer i noen av våre ungdomsskoler.

Andrew: Ja visst. Amazon.com legger nå ut en føljetong av den første romanen jeg skrev. Den ble aldri publisert fordi den var for vill, for umulig, for voldelig. En av de tingene forlagene forkastet var at en ung mann skulle gå inn på en ungdomsskole med en bag full av våpen, forsøke å ta livet av så mange som mulig for så å ta livet av seg selv. Jeg skrev det for 25 år siden.

Ellen: Før du begynte å skrive skjønnlitteratur, skrev du faglitteratur om det du så, og de bøkene solgte ikke så bra.

Andrew: Vel, det var ikke det at de ikke solgte. Dette var det som skjedde. Min første bok var en lærebok, som het The Life-Style Violent Juvenile. Den tar opp hvordan man bruker samfunnet i et maksimum sikkerhets institusjon og forandrer den kulturen for og forandre dets beboere. Dette solgte bra til fagfolkene. Min drøm om å nå offentligheten, den større juryen der ute ble knust. Det jeg gjorde var å bruke det samme materialet i disse romanene, pakket det inn I en fortellende kraft, noen interessante karakterer og en handling. Det er i bunn og grunn det samme materialet som min faglitteratur, men som romaner kjøper alle dem.

Ellen: Ser du at noe av det arbeidet du gjør som advokat har den samme effekten for barna?

Andrew: Det er forskjellig. Jeg har ikke kontroll over deres samfunn. Jeg kan, bokstavelig talt, redde et barns liv – jeg kan få et barn tatt fra udyrene som jakter på det. Jeg kan få et barn adoptert av mennesker som faktisk vil ha barnet. Det er den systematiske forandringen.

I noen tilfeller har jeg representert barn som har kontaktet meg direkte. Men jeg tar også sivile søksmål på vegne av barn som har blitt misbrukt av en tredje part – institusjoner eller organer utenfor familien. Vi har anlagt sak mot religiøse institusjoner, mot veldedige stiftelser, mot sosiale organisasjoner. Noen av disse organene har fundamentale feil og hvis du saksøker dem, kan du forandre dem.

Tom: Du er en juridisk verge, ikke sant?

Ellen: Ja, og det hadde man ikke før.

Andrew: Og mange stater, Florida for eksempel, har det ennå ikke. Hva forteller det deg? Fordi med en verge som ikke er advokat finnes det ikke advokat – klient privilegium. Det er ingen mulighet for å krysseksaminere, stevne bevis, til å anke. I grunnen tjenestegjør du fullstendig etter dommerens behag. Og hvis du ikke behager dommeren, så er du ferdig. Hvilken annen melding er det barna trenger?

Tom: Barn er ofte mer observante enn oss voksne.

Andrew: Barn er mye mer observante enn de lovkyndige ser ut til å innrømme. Det er mange myter om barn, hvor lett de lar seg påvirke, eller forme, og hukommelsen deres er så suspekt. Det finnes ikke håndfaste beviser som støtter dette. Men, det har blitt en del av måten dommere jobber på. Utfallet av en sak i familiedomstolen er sannsynligvis mere bestemt av den individuelle dommerens forutinntatthet og fordommer, enn bevisene. Hvordan ville du likt å møte foran en dommer som sier at ”det trengs to” i en sak om seksuelt misbruk? Eller dommeren som sa at den seks år gamle gutten var forførende og måtte ta sin del av skylden? Eneste rettssmiddelet mot dette er høyere anke domstoler og uten en advokat som representerer barna dine, finnes det ikke høyere domstoler.

Tom: Men det er ikke så mange advokater som utfordrer systemet der ute?

Andrew: Jeg husker min første dag, for lenge siden. Jeg kom i retten, helt klar til å føre saken min og rettsbetjenten setter seg ned og sier, ”Du er ny her, la meg fortelle deg noe. Våre bedre juridiske verger tillater alltid begjæringen. Dommeren foretrekker dette og det blir mindre bråk. Disse ungene er skyldige ellers så hadde de ikke blitt arrestert.” Det var orienteringen jeg fikk.

Tom: Fikk du mye bråk da du ikke godtok begjæringen?

Andrew: Jeg begynte å kjempe med en gang. Jeg ville ikke være kamerat med noen. Jeg anket være eneste avgjørelse som ble tatt mot meg, og etterhvert stoppet avgjørelsene å gå mot meg.

Ellen: Gratulerer.

Andrew: Disse dommerne er rent politisk utnevnt. La oss ikke late som noe annet. De vant ikke en ”hvem vet mest om juss” konkurranse. Og de vil ikke ha noe trøbbel. Det er ikke et veldig vanskelig system å greie og, ærlig talt, en kjemper alltid mot mennesker som ikke er spesielt godt forberedt, og som faktisk ikke gjør en veldig god jobb. Ideen om at du får et forskjellig resultat med forskjellige dommere forteller deg alt du trenger å vite om rettferdigheten i systemet.

De farligste ungene er de som tror livet er et lotteri. De tror ikke på årsak og effekt. De tror at alt er hvilken side mynten lander på, et terningkast. Og disse ungene er fanget av systemet, hvis de får advokat x, havner de i fengsel, hvis de får advokat y, får de en betinget dom, uavhengig av hva de har gjort. Livet er et lotteri. Alle begår forbrytelser. En liten andel blir tatt. En enda mindre andel blir ført til retten. En enda mindre andel blir dømt, og en enda mindre andel havner I fengsel. Så hvorfor ikke?

Tom: Og det har ingenting med meg å gjøre.

Andrew: Helt riktig. Hva du sa om kunnskap og makt er helt riktig, fordi han eller henne tror hun er en tilfeldig brikke i spillet. Og ingenting han eller henne gjør vil i vesentlig grad kunne påvirke resultatet av livet deres – ingenting. De vet om folk som har skutt heroin i flere år, uten å ta overdose. De vet om folk som har dødd av sitt første skudd.

Tom: Det er en sterk påstand. Jeg har jobbet med hjemløse, som er i den situasjonen. Ofte klarer de ikke å se sammenhengen mellom hva de gjør og resultatet. Om det er å bli arrestert, pådra seg hepatitt eller hjertetrøbbel. De ser bare ikke sammenhengen.

Andrew: Jeg tror systemet understreker deres synspunkt og bifaller deres erfaring. Hvis dine foreldre mishandler deg og de forteller deg, ”Ingen kommer noensinne til å hjelpe deg,” så kommer en sosialarbeider, fjerner deg fra hjemmet, og du havner I retten. For så at dommeren skal sende deg tilbake med mishandlerne. Sier du ikke da til deg selv, de hadde rett hele tiden? Det hele er et spill.

Så barnet tenker for seg selv, ”Jeg skal leve for den dagen når jeg kan gjøre dette mot andre.” Fordi med rovdyr / bytte saken virker ting veldig enkelt, spesielt i institusjoner. Hvis jeg begår et seksuelt overgrep mot en mindre unge så, selvfølgelig, er ikke jeg noe bytte lenger, jeg er rovdyret.

Tom: Vel, du få meg til å tenke at det er på tide å komme seg ut der og sloss mot systemet, og ikke holde igjen et eneste slag.

Andrew: Vel, vi har ikke nok slag til å holde igjen. Vi må gi alt, hver dag, for å ha noe håp at om noen hundre år er ting forandret. Empati kommer ikke til å gjøre noe bortsett fra og kanskje få et statlig tilskudd. Vi har vært mere opptatt av å sette merkelapper på barna enn å faktisk ta oss av det saken gjelder. Men, nå er det virkelig på tide, det har jeg sagt veldig lenge.

Dette intervjuet ble publisert i The Journal For Living Desember 2000. JFL abonnement tilgjengelig fra JFL; 22 Elm Street, Albany, NY, USA. jflmag@aol.com